Enhver har rett til

Har Norge et rettsvern mot ødeleggelser av samfunnets grunnlag? Hvor går skillet mellom rett, og ansvar som krever handling?

Grunnlovens §112 første ledd lyder

“Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.”

Kunstner og dokumentarist Thomas Østbye viser en 5 timer lang videoinstallasjon som ser på “Klimasøksmål Arktis” gjennom Lagmannsrett og Høyesterett. Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for utdeling av letelisenser for olje i Barentshavet. Det er Norges første klimasøksmål og prøvet grunnlovens §112 for Høyesterett. Den endelige dommen ble omtalt som “knusende”.

Hans Petter Graver skriver at “døren er stengt for klimasaker i Norge. Når domstolene abdiserer, er spørsmålet overlatt til historiens dom. Den kjenner vi ikke. Den kan bli streng.”

Hans kollega Eivind Smith uttalte derimot at “jeg synes det er fint at Høyesterett i mye større grad enn lagmannsretten gjør det klart at grunnlovens §112 som regel ikke kan brukes”.

Paragrafen angår en grunnleggende betingelse for menneskelig sivilisasjon: naturens produksjonsevne og mangfold. En eksistensiell betingelse som FN’s klima og landareal-rapporter slår fast at er kritisk truet. Norge oppleves av innbyggerne som verdens tryggeste land og ranker i toppen blant de beste landene å bo i. Vi har generell tillit til rettsstaten og er beskyttet av velferdsstatens sikkerhetsnett. Klimasøksmålet stiller spørsmål ved om dette gjelder for naturgrunnlaget vårt, og for kommende generasjoner.

Med jussprofessor Jørn Øyrehagen Sunde´s ord i mente; “paragrafen er vakre ord på et papir, men stort sett uten innhold” så er ikke spørsmålet lenger om miljøorganisasjoner eller hva vi har rett til, men hva vi har ansvar for.